| Notater |
- About Torberg Arneson av Giske
Tore Arnesson Giske
Parents: Arni Arnmodsson Giske & Tora Thorsteinsdotter Galge
Spouse: Ragnhild (Astrid) Erlingsdotter Sola
Children:
Ágmund (Ogmund)
LINKS
http://no.wikipedia.org/wiki/Torberg_Arneson
http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=&vis=s_e_olav_haraldsson5
---------------------
Torberg var vistnok sin fars eldste sønn. Han ble i 1025 lendmann på Møre hvor han ble etterfulgt av sin sønn, Øystein Orre.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
(Etter striden mellom Ragnhild og Torberg om Stein Skaftesson).
«138. ... Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og ba om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken sto, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til å ikke utsette det med reisen.
Litt senere dro Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og ba ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for sin kone. «Du kan jo la være å komme om du ikke vil,» sa Torberg, «men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen.» De skiltes i sinne.
Så dro Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken sto, og ba ham følge med seg til kongen. Arne sa: «Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg selv og alle dine frender på spill.» Torberg sa: «Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, han var uheldig med sønnene sine, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætten vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.» Så snudde Torberg seg og gikk, han dro hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord i Trondheimen til Kalv, bror sin, og ba ham komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.
Ragnhild sendte noen menn øst på Jæren til sin far Erling og ba ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde en tjuesesse med nitti mann ombord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også en tjuesesse. De dro i vei nordover. Da de kom til Trondheims Minne så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med to tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa at det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, og han hadde en tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natten over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne dro til kong Olav først og hadde få menn med.
Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød at kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: «For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det var det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke å by meg penger.» Da sa Finn: «Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige.» Da så kongen på ham og sa: «Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten at jeg gir samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.»
Så dro Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part vile ta imot dette vilkåret; «jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger,» sa han. «Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er.» Da sa Kalv: «Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik.» Finn svarte: «Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss.» Arne Arnesson sa som så: «Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre vei. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere.» Så gikk de tre brødrene, Torberg, Finn og Arne, ombord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. «Men hos meg kan han ikke være mer,» sa han.
Kalv tok inn på Egge, og Finn dro til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren dro han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der.»
Under slaget ved Stiklestad etter at kong Olav hadde falt:
«231. Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brrydde seg ikke om det og lot bære Finn bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres ettersett, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av tretthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å få flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte selv med dem. Straks han var borte, dro også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntagen de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på gården, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville svært gjerne hjem igjen.»
«242. Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til gården sin. Kalv ga brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gårdene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen men av det. Han reiste sørover til gården sin senere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme.»
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
«33. Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnesson vinteren etter at kong Magnus den gode var død. De hadde to sønner; den eldste het Magnus og den andre Olav. Kong Harald og dronning Ellisiv hadde to døtre; den ene het Maria, den andre Ingegjerd. Våren etter den hærferd som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reiste om sommeren til Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer. ...»
Tekst: Tore Nygaard
Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 22, 110, 138, 231, 242; Harald Hardrådes saga, avsnitt 33. Cappelen's Norges Historie, Bind 2 og 3. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 797. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17, 93.
-----------------------------
GISKE ligger i Giske kommune, Møre og Romsdal. Beliggenheten er på vestsiden av øya Giske.
Dette var blant de eldste herregårdene i Norge. Og her hadde den mektige Giske-ætten, også kalt Arnung- eller Arnmødlig-ætten, sitt utspring. Helt fra 900-tallet og fram til 1582 kan en ubrutt ættelinje følges. Ættens opprinnelse er omspunnet med sagn. Stamfaren, Finnvid Funnen, skal ifølge Arnungatal ha blitt funnet i et ørnereir innsvøpt i silke. Noen av etterkommerne hadde ledd som -arin og -arn i navnene, noe som rett og slett betyr ørn. Den første av denne ætten som en vet bodde på Giske var Torberg Arnesson, bror av Kalv Arnesson på Egge og Finn Arnesson på Austrått. De var etterkommere i 6. ledd etter Finnvid.
Torberg var gift med Astrid, datter av den mektige hersen Erling Skjalgsson på Sola. I følge sagaen skulle Torberg vært både modig og trofast, men ikke så snarrådig og handlekraftig som sin bror Kalv. Det måtte gjerne være en annen som kunne ta avgjørelsen og gi ordren, først da kunne det handles. Særlig en episode viser dette klart. Astrid lå i fødsel. Det ble en hard fødsel, og vanlig jordmorhjelp strakk ikke til. I sin store nød ville Astrid ha hjelp av en prest, men det fantes ingen i nærheten. I havn like ved lå en islandsk høvdingsønn, Stein Skaftesson, med skipet sitt. Han hadde en ung islandsk prest som passasjer. Folk fra høvdingsetet kom ned og ville at presten skulle hjelpe den fødende kvinnen. Presten var ukjent med dette og ba seg unna, men sa seg likevel villig hvis Stein ble med for å hjelpe til. Slik ble det, de gikk så opp og hjalp til. Barnet, ei jente, ble forløst, og presten døpte henne. Stein ga i tillegg barnet en gullring. Astrid lovte da at om Stein noen gang kom i nød og fare så skulle han komme til henne, hun skulle hjelpe ham. Stein dro så til Nidaros for å treffe kong Olav. Kongen var ikke alltid den enkleste å blidgjøre, Stein er uvøren, og det kom til fiendeskap mellom dem. Etter dette ble Stein holdt tilbake i Nidaros mot sin vilje. Men en natt rømte han fra kaupangen bare til fots. Etterhvert kom han til Orkdalen. Der drap han kongens årmann, som nektet ham losji. Han tok deretter en hest som tilhørte årmannen, og reiste så videre mot Møre. For å skaffe seg skyss og losji ga Stein seg ut for å reise i ombud for kongen. En kveld kom han til Giske, og som ved forrige besøk var ikke Torberg hjemme. Astrid tok godt imot ham, og nå krevde han at hun skulle holde lovnaden sin. Stein fortalte så om fiendskapen med kongen, drapet, hestetyveriet, og de falske utsagnene om å reise i kongens ærend. Kong Olav hadde dessuten lyst ham i utlegg for dette. Astrid var ikke redd av seg, hun holdt fast ved det hun hadde lovet. Hun ba Stein bo hos seg, og hun stelte med han som en kjær gjest.
I mellomtiden hadde Torberg fått høre hvordan Astrid hadde stelt seg hjemme på Giske. Som lendmann var hans oppgaver klare, han pliktet å fengsle drapsmannen Stein. Deretter skulle han føres til kongen for å få straffen sin. Torberg dro så hjem til Giske og fortalte Astrid hva han hadde tenkt å gjøre. Men da fikk han svar fra henne, enten skulle Stein ha fristed på Giske, eller så kom hun til å reise sin vei og ta med seg odelsgutten, Eystein Orre. Torberg ga etter for sin kones sterke vilje, og viste seg nå modig fordi andre hadde tatt avgjørelsen for ham. Han dro så til sin bror Finn og krevde hans hjelp, men ble hånet for det skjørteregimet som rådde på Giske. Så tok han veien til sin yngste bror Arne, men han var heller ikke lysten på å våge liv og gods for å hjelpe en fredløs islending. Deretter sendte han bud til Kalv om hjelp. Og som vanlig var han den rådsnare og så ja med en gang. I mellomtiden hadde Astrid sendt bud til sin far på Sola, og hennes brødre Sigurd og Tore ble sendt nordover til Giske med skip og væpnet mannskap. Det hadde nå gått opp for Finn og Arne at Kalv her hadde sett rett. Bare ved et ubrytelig samhold og uredd framgang kunne en berge ætten fra uføret Astrid hadde ført den opp i. Med seks skip og 540 mann dro de nå inn til Nidarholmen. I kaupangen ble det ordnet ting med kongen. Styrken ute på holmen var et argument som ikke var til å komme forbi, og Olav ga etter i hovedsaken at Stein måtte få fare i fred. Det vart så pyntet på kongens nederlag. Arnungbrødrene, utenom Kalv, svor lydighet og troskap til kongen for ettertida.
Så gikk det noen år, og Olav Haraldsson måtte gjennomføre en ganske ydmykende flukt fra Norge. Med på denne rømningen fulgte brødrene Torberg, Finn og Arne. I halvannet år var Torberg rømling i Gardarike. I 1030 kom han sammen med Olav tilbake til Norge, og kjempet ved kongens side på Stiklestad. Etter dette ble ikke Torberg mye omtalt, og omkring 1050 må han ha vært død. Den neste som overtok Giske var antagelig Eystein Torbergsson Orre.
(Torberg hørte til på øya Giske på Sunnmøre. Han tilhørte en ætt som ble kalt Arnmødlingene. Arnmødlingene tilhørte det som har vært kalt “Kystaristokratiet”, storhøvdinger som var bundet til hverandre ved giftemål og frendskap. Harald Hardrådes saga 45)
--------------------
Lendermand på Møre
--------------------
Thorberg Arneson var ein god og trufast ven av Olav den heilage. Hardt særd på Stiklestad 1030. Gift med Ragnhild, dotter av Erling Skjalgson på Sole. Ei dotter Thora Thorbergsdtr. var gift med kong Harald Hårdråde. -------------------- Lendermann. Kilde: nermo.org -------------------- Fra Wikipedia, den frie encyklopedi Gå til: navigasjon, søk Torberg Arneson på Giske (virket i første halvdel av 1000-tallet) var en norsk høvding og stamfar for Giskeætten.
Torberg var sønn av Arne Arnmodsson på Giske, som tilhørte den mektige arnmødlingeætten. Såvel Torberg som hans brødre Kalv, Finn og Arne spilte fremtredende roller i Norge i første halvdel av 1000-tallet. Faren hadde vært kong Olav den helliges lendmann, og også Torberg kom til å stå på kongens side. Han fulgte ham i landflyktighet, og deltok i slaget på Stiklestad i 1030, hvor han ble såret.
Torberg var gift med Ragnhild, datter av Olav den helliges fiende Erling Skjalgsson på Sola.[1] Datteren Tora ble gift med kong Harald Hardråde. Sønnen Øystein Orre falt i slaget ved Stamford bro i 1066, men gjennom den andre sønnen, Ogmund Torbergsson, ble han stamfar til den mektige Giskeætten.
--------------------
Lendmann.
Født omkring 990.
Død omkring 1050.
Torberg var vistnok sin fars eldste sønn. Han ble i 1025 lendmann på Møre hvor han ble etterfulgt av sin sønn, Øystein Orre.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
(Etter striden mellom Ragnhild og Torberg om Stein Skaftesson).
«138. ... Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og ba om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken sto, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til å ikke utsette det med reisen.
Litt senere dro Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og ba ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for sin kone. «Du kan jo la være å komme om du ikke vil,» sa Torberg, «men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen.» De skiltes i sinne.
Så dro Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken sto, og ba ham følge med seg til kongen. Arne sa: «Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg selv og alle dine frender på spill.» Torberg sa: «Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, han var uheldig med sønnene sine, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætten vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.» Så snudde Torberg seg og gikk, han dro hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord i Trondheimen til Kalv, bror sin, og ba ham komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.
Ragnhild sendte noen menn øst på Jæren til sin far Erling og ba ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde en tjuesesse med nitti mann ombord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også en tjuesesse. De dro i vei nordover. Da de kom til Trondheims Minne så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med to tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa at det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, og han hadde en tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natten over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne dro til kong Olav først og hadde få menn med.
Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød at kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: «For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det var det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke å by meg penger.» Da sa Finn: «Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige.» Da så kongen på ham og sa: «Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten at jeg gir samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.»
Så dro Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part vile ta imot dette vilkåret; «jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger,» sa han. «Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er.» Da sa Kalv: «Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik.» Finn svarte: «Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss.» Arne Arnesson sa som så: «Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre vei. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere.» Så gikk de tre brødrene, Torberg, Finn og Arne, ombord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. «Men hos meg kan han ikke være mer,» sa han.
Kalv tok inn på Egge, og Finn dro til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren dro han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der.»
Under slaget ved Stiklestad etter at kong Olav hadde falt: «231. Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brrydde seg ikke om det og lot bære Finn bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres ettersett, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av tretthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å få flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte selv med dem. Straks han var borte, dro også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntagen de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på gården, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville svært gjerne hjem igjen.»
«242. Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til gården sin. Kalv ga brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gårdene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen men av det. Han reiste sørover til gården sin senere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme.»
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga: «33. Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnesson vinteren etter at kong Magnus den gode var død. De hadde to sønner; den eldste het Magnus og den andre Olav. Kong Harald og dronning Ellisiv hadde to døtre; den ene het Maria, den andre Ingegjerd. Våren etter den hærferd som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reiste om sommeren til Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer. ...» 1
1. Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 22, 110, 138, 231, 242; Harald Hardrådes saga, avsnitt 33. Cappelen's Norges Historie, Bind 2 og 3. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 797. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17, 93.
|
Ca 990 - 1050 (60 år)