| Notater |
- Prinsesse av Norge, Søster av Olav Trygvasson
- About Astrid Tryggvesdatter
Astrid Tryggvesdatter (født ca 962 - død ukjent), ble i 996 gift med Erling Skjalgsson på Sola (975 - 21. desember 1028).
Astrid var datter av Tryggve Olavsson, småkonge i Viken og Romerike (ca 930 - 968) og Astrid Eiriksdatter fra Rogaland (ca 934 - ukjent). Hun var søster av Olav Tryggvason (968 - 1000) og Ingeborg Tryggvesdatter (ca 961 - ukjent).
Erling Skjalgsson var den mektigste høvdingen (herse) på Vestlandet, eller over hele Sørvest-Norge. Han var sønn av Torolv Skjalg Ogmundsson, og morbror til Asbjørn Selsbane (som på motsatt side var brorsønn av Tore Hund).
Snorre Sturlasson skriver i Olav Tryggvasons saga i Heimskringla at Erling Skjalgsson hadde mange og store frender og var mektig og vennesæl. Han hadde alltid nitti frie menn eller flere hos seg, og i møte med jarlene hadde han to hundre mann eller flere med seg. Han eide et stort hærskip med 32 rom som tok minst to hundre mann.
Da Olav Tryggvason ble konge i Norge var det viktig å holde seg inne med en høvding som Erling Skjalgsson. En måte å gjøre det på var å binde ættene sammen ved hjelp av ekteskap.
Snorre forteller at Olav Tryggvason i året 995 dro til Gulatinget for å bli hyllet som konge. Kongen sa: «Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt?» Da sa Olmod: «Det var for det første at du ville gifte Astrid, søster di, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av.»
Giftermål og bryllup
Olav sa ja, men Astrid sa ja først etter sterkt press fra broren. Snorre lar henne få en hendig replikk før hun gir etter:
«Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og konges søster,» sa hun, «når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte.»
Erling lot seg døpe og holdt bryllup sommeren året 996, og dit kom det en svær mengde mennesker. Olav Tryggvason var der også. Han tilbød Erling jarletittel, men Erling sa: «Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få imot det av Dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet». Kongen lovte det. Da de skiltes, ga kong Olav Erling alt land mellom Sognefjorden og Lindesnes til å styre over.
Antagelig var dåpen ikke et vanskelig valg for Erling og han var sannsynligvis allerede kjent med kristendommen. Rogaland er det stedet der man finner flest minner fra den aller tidligste kristne tiden samlet på et ganske lite område.
Barn
Til tross for at Astrid ikke var helt begeistret for giftemålet innledningsvis fikk hun og Erling mange barn med relativt kort mellomrom, noe som kan være en indikasjon på at ekteskapet ikke var ulykkelig:
Ragnhild Erlingsdatter (992 - ukjent), gift med Torberg Arnesson
Aslak Erlingsson (997 - ukjent), gift med Sigrid Sveinsdatter, datteren av Svein jarl
Skjalg Erlingsson (999 - 10. august 1062)
Sigurd Erlingsson (1001 - ukjent)
Lodin Erlingsson (1003 - ukjent)
Tore Erlingsson (1003 - ukjent)
Gertrud Erlingsdatter (1006 - ukjent
--------------------
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
(Om at bøndene skulle ta ved kristendommen i Rogaland.)
«56. Kong Olav dro til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet. Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han ba dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod Gamle: «Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss, da vil vi gå over til deg alle sammen, og love deg vår tjeneste fullt og helt.» Kongen sa: «Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt?» Da sa Olmod: «Det var for det første om du ville gifte Astrid, søster din, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av.» Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søsteren. «Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og konges søster,» sa hun, «når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte.» Og så sluttet samtalen for den gang.»
«57. Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjærene plukke av den, og så sendte han den til henne. Da sa Astrid: «Nå er bror min vill.» Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville. «Jeg har tenkt,» sa kongen, «jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet.» Så lot kongen Olmod og Erling og alle de frendene kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling.
Nå lot kongen sette ting, og bød bøndene å la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen trøstet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet.»
«58. Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik: «Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av Dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet.» Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, ga kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognsjø og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet.»
Høvdingverdigheten på Vestlandet var vel etablert, herse kaltes en høvding ofte her.
Tekst: Tore Nygaard
Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 56-68. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 72. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 707. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 93.
--------------------
Astrid Trygvesdatter var datter av kong Trygve i Viken, og således søster til kong Olav Trygvason. Astrid ble giftet bort til Erling Sjalgson som en del av en overenskomst melom Olav og Erling, Astrid nektet først, men ble overtalt av Olav. -------------------- Astrid giftet seg med Erling Skjalgson, sønn av Toralf Skjalg og Ukjent. (Erling Skjalgson ble født ca 975 i Sola og døde ca 1028.)
--------------------
Født før 963.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
(Om at bøndene skulle ta ved kristendommen i Rogaland.)
«56. Kong Olav dro til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet. Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han ba dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod Gamle: «Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss, da vil vi gå over til deg alle sammen, og love deg vår tjeneste fullt og helt.» Kongen sa: «Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt?» Da sa Olmod: «Det var for det første om du ville gifte Astrid, søster din, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av.» Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søsteren. «Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og konges søster,» sa hun, «når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte.» Og så sluttet samtalen for den gang.»
«57. Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjærene plukke av den, og så sendte han den til henne. Da sa Astrid: «Nå er bror min vill.» Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville. «Jeg har tenkt,» sa kongen, «jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet.» Så lot kongen Olmod og Erling og alle de frendene kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling.
Nå lot kongen sette ting, og bød bøndene å la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen trøstet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet.»
«58. Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik: «Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av Dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet.» Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, ga kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognsjø og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet.»
Høvdingverdigheten på Vestlandet var vel etablert, herse kaltes en høvding ofte her. 1
1. Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 56-68. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 72. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 707. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 93.
|
Ca 963 - 1006 (43 år)