| Notater |
- gm Thyra Haraldsdtr, Gudrun Jernskjeggsdotter, Gyda of Dublin Sigtrygsdotter, Geira Burislavdatter Dronning av Norge
B: Harald Olavsson, Styrbjørn Olofsson, Alfred O'Laff King of Dublin.
- About Olaf I Tryggvason, King of Norway
http://snl.no/Olav_Tryggvason
Olav Tryggvesson, King of Norway (1)
M, #42895, b. 968, d. 999
Last Edited=13 Jul 2005
Olav Tryggvesson, King of Norway was born in 968. He was the son of Tryggve Olavsson, King in Vigen and Romerike and Astrid (?).
He died in 999. (1)
Olav Tryggvesson, King of Norway succeeded to the title of King Olav I of Norway in 994. (1)
Forrás:
http://www.thepeerage.com/p4290.htm#i42895
--------------------
http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Tryggvason
--------------------
Olaf Tryggvason (Old Norse: Óláfr Tryggvason, Norwegian: Olav Tryggvason), (960s – September 9? 1000), was King of Norway from 995 to 1000. He was the son of Tryggve Olafsson, king of Viken, (Vingulmark and Ranrike), and the great-grandson of Harald Fairhair, first King of Norway.
Olaf played an important part in the conversion of the Vikings to Christianity. He is said to have built the first church in Norway (in 995) and to have founded the city of Trondheim (in 997). A statue of Olav Tryggvason is located in the city's central plaza.
The information we have about the historical Olaf is sparse. He is mentioned in some contemporary English sources[1], and some skaldic poems. The oldest narrative source mentioning him briefly is Adam of Bremen's Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum (c. 1070). In the 1190s, two sagas of Olaf Tryggvason were written in Iceland, by Oddr Snorrason and Gunnlaugr Leifsson. Snorri Sturluson gives an extensive account of Olaf in Heimskringla, (c. 1230), using Oddr Snorrason's saga as his main source. The accuracy of these late sources is not taken at face value by modern historians and their validity is a topic of some debate.[2] The following account is mainly based on the late saga sources
There is some uncertainty regarding the date of Olaf's birth. The Heimskringla states that he was born shortly after the murder of his stated father in 963, while other sources suggest a date between 964 and 969. The later dates cast doubt over Olaf's claim to be of Harald Fairhair's kin, and the legitimacy of his claim to the throne. Snorri Sturluson claims in Olav Tryggvson's saga that Olaf was born on an islet in Fjærlandsvatnet, where his mother Astrid daughter of Eirik Bjodaskalle, was hiding from her husband's killers, led by Harald Greyhide, the son of Eirik Bloodaxe. Greyhide and his brothers had seized the throne from Haakon the Good. Astrid fled to her father Erik Biodaskalde's home in Oppland, then went on to Sweden where she thought she and Olaf would be safe. Harald sent emissaries to the king of Sweden, and asked for permission to take the boy back to Norway, where he would be raised by Greyhide's mother Gunhild. The Swedish king gave them men to help them claim the young boy, but to no avail. After a short scuffle Astrid (with her son) fled again. This time their destination was Gardarike, where Astrid's brother Sigurd was in the service of King Valdemar. Olaf was three years old when they set sail on a merchant ship for Novgorod. The journey was not successful—in the Baltic Sea they were captured by Estonian pirates, and the people aboard were either killed or taken as slaves. Olaf became the possession of a man named Klerkon, together with his foster father Thorolf and his son Thorgils. Klerkon considered Thorolf too old to be useful as a slave and killed him, and then sold the two boys to a man named Klerk for a stout and a good ram. Olaf was then sold to a man called Reas for a fine cloak.[3]
http://en.wikipedia.org/wiki/Olaf_Tryggvason
--------------------
Born: Cir 963
Marriage: Thyra Haraldsdatter in 999
Died: 9 Sep 1000 aged 37
General Notes:
Viking king of Norway (995-c. 1000), much celebrated in Scandinavian literature, who made the first effective effort to Christianize Norway.
Olaf, the great-grandson of the Norwegian king Harald I Fairhair and the son of Tryggvi Olafsson, a chieftain in southeastern Norway, was born soon after his father was killed by the Norwegian ruler Harald II Graycloak. According to legend, Olaf fled with his mother, Astrid, to the court of St. Vladimir, grand prince of Kiev and of all Russia, and was trained as a Viking warrior. In 991 he joined in the Viking attacks on England, which were resumed with the accession of Ethelred II the Unready to the English throne in 978. Ethelred sued for peace in 991, agreeing to pay large sums in tribute, and again when Olaf invaded with the Danish king Sweyn I Forkbeard in 994.
Already a Christian, Olaf was confirmed at Andover (in modern Hampshire) in 994, with Ethelred, with whom he had been reconciled, as his godfather. Learning of the growing revolt against the Norwegian king Haakon the Great, Olaf returned to Norway and was accepted as king on Haakon's death in 995. He forcefully imposed Christianity on the areas under his control, the coast and the western islands, but had little influence in the interior. By commissioning missionaries and baptizing visiting dignitaries, Olaf was able to introduce Christianity to the Shetland, Faroe, and Orkney islands and to Iceland and Greenland. (Christianity was adopted by the Icelandic parliament [Althing] about 1000). Despite his religious zeal, however, he failed to establish lasting religious (or administrative) institutions in Norway.
Olaf met his death in the Battle of Svolder (c. 1000) at the hands of the Danish king Sweyn I, the Swedish king Olaf Skötkonung, and Eric the Norwegian, earl of Lade. The battle is often retold in medieval Scandinavian poems. After his death large portions of Norway reverted to foreign rule.
__________________________________
"Olaf was the handsomest of men, very stout and strong, and in all bodily exercises he excelled every Northman that ever was heard of." - Snorri Sturluson
Viking warrior, who acquired wealth and fame by his raids in Britain and strove to bring national leadership and Christianity to pagan, politically divided tenth-century Norway.
BIOGRAPHICAL ESSAY
To appreciate King Olaf Tryggvason's role in Norwegian history, it is helpful to provide a brief picture of his time, place, and position. Prior to the tenth century, although most of Western Europe had been Christian for centuries, Norway remained a pagan bastion of politically divided small kingdoms. The warriors of the North, untouched by ecclesiastical and cultural influences, harassed continental Europe from the eighth century on and were considered a major threat to the well-being of their southern neighbors. The ultimate involvement of Norway in the Christian network was due largely to the efforts of an energetic young king, Olaf Tryggvason. His policy of political consolidation and Christianization in Norway--a process which occurred at roughly the same time in Denmark and Sweden--helped to bring about the waning of the viking ("pirate") problem that had plagued Europe for many years.
Harald Fairhair (c. 870-c. 930) is generally recognized as Norway's first true king. By conquering rival jarls (earls) and forcing them into subservient positions, he created the precedent of one ruler for the many districts of Norway. During the tenth century, belonging to the family of Harald Fairhair was a political bonus for aspiring kings; in fact, Olaf Tryggvason was Harald's great-grandson. When Harald died around 930, his kingdom passed to his unpopular son Eirik Bloodaxe. But Eirik and his widely detested wife Gunnhild proved unable to retain the throne, and Eirik's younger brother Haakon the Good--who had been raised as a Christian in the court of King Aethelstan of England--overthrew his sibling in 934. Although Haakon was the first Norwegian king who espoused Christianity, he found it politically necessary to revert to pagan ways. When he died in 961, his nephews--the sons of Eirik and Gunnhild--seized power. Among the five sons, the most prominent and politically effective was Harald Greypelt (961-70). During his nine-year reign, he eliminated many of his enemies, including his cousin Tryggve, the father of Olaf.
From 970 until Olaf Tryggvason's rise to power in 995, Norway was ruled by a series of jarls who owed allegiance to either the king of Denmark or the king of Sweden. One jarl in particular dominated the Norwegian political field: Jarl Haakon, who ruled for King Harald Bluetooth of Denmark and later for the latter's son Svein Forkbeard. Jarl Haakon regarded himself as the sole power in Norway, but his arrogance, violence, and lechery led to his defeat in 995, allowing Olaf Tryggvason to claim the throne as the successor of Harald Fairhair.
Olaf Tryggvason was born in 968, during a critical period in Norwegian history, to the recently widowed noblewoman Astrid. Young Olaf's life was immediately at risk: Gunnhild's sons plotted to kill their newborn cousin. According to the great medieval Icelandic historian Snorri Sturluson, who wrote around 200 years after the event but is considered to have used reliable older sources, Astrid sought refuge in Sweden in 969. By 971, she believed that her son's safety could best be achieved by seeking the assistance of her brother Sigurd in Russia, who enjoyed success as an aide to Duke Valdemar of either Novgorod or Kiev. But during the Baltic crossing, Astrid's party was assaulted by Estonian Vikings, and mother and son were separated and carried off into slavery.
Purchased by a kindly Estonian couple, the three-year-old Olaf Tryggvason was treated well. Six years passed. In 977, Valdemar sent Sigurd to Estonia to collect revenues. Then, according to Snorri:
In the market place he happened to observe a remarkably handsome boy; and as he could distinguish that he was a foreigner, he asked him his name and family. He answered him, that his name was Olaf; that he was a son of Tryggve Olafsson and Astrid. . . . Then Sigurd knew that the boy was his sister's son.
Impressed by the nine-year-old's adventures and touched to find his nephew still alive, Sigurd took Olaf back to the court of Valdemar. When Olaf's royal background was revealed to the Duke and his queen, the boy was granted every courtesy; indeed, says Snorri, Valdemar "received Olaf into his court, and treated him nobly, and as a king's son."
Remaining in Russia for nine years, Olaf Tryggvason used this time to develop the martial skills so crucial to a Viking career. One of the many poets who praised Olaf claimed that when Olaf was 12 years old, he successfully commanded Russian warships. Generosity toward his men was an essential component of his popularity, but this acclaim proved detrimental to Olaf's security in Russia. Valdemar allowed himself to be persuaded by Olaf's jealous detractors; the young Viking had to leave Russia with the covert assistance of Valdemar's queen. By 986, the 18-year-old Olaf was embarked on a Viking career in the Baltic, obtaining local fame and considerable wealth.
One of Olaf Tryggvason's marauding expeditions took him to Wendland (an area of northern Germany occupied by a fierce Slavic people in the late tenth century). There the king, Burislaf, allowed his daughter Geyra to marry Olaf, but the union proved short, as Geyra died three years later. Olaf's response to her death was to initiate another round of plundering, this time concentrating on areas from Frisia to Flanders.
Several sources attest to Olaf's presence in England by the year 991, including the Anglo-Saxon Chronicle:
In this year came Anlaf with ninety-three ships to Folkestone, and harried outside, and sailed thence to Sandwich, and thence to Ipswich, overrunning all the countryside, and so on to Maldon. Ealdorman Byrhtnoth came to meet them with his levies and fought them, but they slew the ealdorman there and had possession of the place of slaughter.
Snorri Sturluson extends Olaf's British activities to include all of the period 991-94, noting battles waged in Northumberland, Scotland, the Hebrides, and the Isle of Man.
Olaf Converts to Christianity
Olaf Tryggvason's acceptance of Christianity most likely occurred in the year 994, during his British campaigns. Snorri attributes his conversion to a legendary hermit who correctly predicted Olaf's future and claimed to have acquired this ability from the Christian God. Olaf was so impressed with the accuracy of the predictions that he and his men were immediately baptized. According to Snorri, Olaf then left the hermit's home in the Scilly Islands and sailed to England, where he "proceeded in a friendly way; for England was Christian and he himself had become Christian." On the other hand, the Anglo-Saxon Chronicle attributes no such refined manners to Olaf, stating that in 994 the Christian Olaf was every bit as dangerous as the pagan Olaf had been:
Anlaf and Svein came to London with ninety-four ships, and kept up an unceasing attack on the city, and they . . . set it on fire. But there, God be thanked, they came off worse than they ever thought possible; so they went away thence, doing as much harm as any host was capable of . . . wherever they went. Then the king and his councillors decided to offer him tribute: this was done and they accepted it.
To seal the efficacy of the bribe, the English king Ethelred the Unready stood as Olaf's sponsor in the sacrament of confirmation.
Having traveled widely, Olaf Tryggvason had firsthand knowledge of the splendor of Christian courts and the ecclesiastical ritual that permeated Christian kingdoms. It is very likely that such observations--combined with the opportunity to topple the unpopular, lecherous Jarl Haakon in Norway--led Olaf to begin his mission to both conquer and Christianize the native land he had scarcely lived in.
By 995, Norwegians were tired of the rule of Jarl Haakon who, apparently lacking in moderation in his libidinal appetites, was subjecting many noble girls to the indignity of becoming short-term concubines. When Olaf learned of the extensive discontent in Norway, he decided to leave England (financed in large part by the bribe paid by Ethelred), return to his native land, and restore the rule of Harald Fairhair's line. Shortly after Olaf Tryggvason's arrival in Norway, Jarl Haakon was treacherously beheaded by his own slave. The Jarl's son Eirik fled to Sweden and nursed his discontent with the sympathetic support of King Olaf of Sweden. Thus, a drawn-out conflict was unnecessary, and in 996 Olaf Tryggvason was proclaimed king of all Norway at a general meeting, called a thing in Scandinavia.
Tenth-century Scandinavian kings were constantly in motion: there was no fixed residence (such as a palace), and it was necessary to have the royal presence felt from district to district in order to prevent insurrections. Olaf Tryggvason, only 27 years old in 995, had the energy and charisma to leave his imprint on all of Norway. Perhaps his success may be attributed to his unyielding personality: as Snorri puts it, "He would . . . either bring it to this, that all Norway should be Christian, or die." Certainly Olaf did not hesitate to resort to extreme coercive measures to convert his new realm; Norwegians who refused Christianity were killed, banished, or mutilated. Various sources affirm Olaf's energetic approach to convert not just Norwegians, but Icelanders and Greenlanders as well. Twelfth-century Icelandic historian Ari the Wise mentions the arrival in Iceland of priests sent by Olaf Tryggvason. It is suggested by Snorri that the great Viking Leif Eriksson adopted Christianity at Olaf's insistence, and in this way Christianity was brought to Greenland.
Olaf Tryggvason spent his five years as king of Norway battling not only pagans, but political enemies as well. For example, the last son of Eirik Bloodaxe and Gunnhild was defeated by Olaf's forces in 999. Despite an earlier alliance with the Danish king Svein Forkbeard during his Viking days in Britain, the political opposition of Olaf's fellow Scandinavian kings remained a constant feature of his five-year reign. Snorri credits Olaf Tryggvason's successful kingship to his Christian zeal and no-nonsense domestic policy:
King Olaf . . . was distinguished for cruelty when he was enraged, and tortured many of his enemies. Some he burnt in fire; some he had torn in pieces by mad dogs; some he mutilated, or cast down from high precipices. On this account his friends were attached to him warmly, and his enemies feared him greatly; and thus he made such a fortunate advance in his undertakings, for some obeyed his will out of the friendliest zeal, and others out of dread.
During Olaf's brief reign, pagan temples were torn down and churches were erected throughout Norway. Legends tell of the attempts Olaf made to rid his country of pagan spirits, including witches. By demonstrating his superior power over evil spirits, Olaf accomplished two purposes: winning converts to Christianity, and expressing his fitness to rule.
While not all of the sources mention Olaf Tryggvason's four marriages, there seems to be general agreement regarding the major details of his last union. This wedding took place in 999, and the lady was Thyre, a sister of King Svein Forkbeard of Denmark and the ex-wife of Olaf's former father-in-law, King Burislaf. Thyre had fled from Wendland to Norway, appalled at the prospect of married life with an old, pagan king such as Burislaf. Olaf proposed and Thyre considered what "luck it was for her to marry so celebrated a man."
A Dowry Returned; A Kingdom Lost
Soon after the wedding, Thyre began to complain to Olaf of her relative poverty. She had left the dowry her brother Svein Forkbeard bestowed on her in Wendland; since Svein disapproved of her flight from old Burislaf, he refused to help her retrieve her dowry. Thyre begged Olaf Tryggvason to go to Burislaf to accomplish this task. Always keen for a foreign adventure, Olaf agreed to gather his warships for an expedition to Wendland. In the summer of 1000, he set out with a large number of warships and men. The reunion with his former father-in-law was a peaceful one, and Olaf was able to obtain Thyre's dowry.
But while Olaf spent the summer in Wendland, the rival Scandinavian kings plotted to ambush him on his way back to Norway. Svein Forkbeard formed an alliance with King Olaf of Sweden and the Norwegian Jarl Eirik, who had gone to Sweden in exile when Olaf Tryggvason came to power in 995. The three leaders met and waited for Olaf Tryggvason's return to Norway, planning to ambush him as he sailed near Svold, an island off of Denmark.
The Battle of Svold is given great attention in Snorri's account, which relates touching anecdotes about Olaf Tryggvason's last fight. Although it is nearly impossible to separate embellishment from fact, there can be no doubt that as a result of the battle, Olaf lost his kingdom. Svein Forkbeard and Olaf of Sweden were successfully repulsed by the Norwegian king, but Olaf Tryggvason was unable to withstand the attack of his fellow Norwegian Jarl Eirik. When the latter's men boarded Olaf's magnificent ship called the Long Serpent, Olaf Tryggvason and his few remaining supporters jumped overboard and drowned or disappeared.
Legends immediately sprang up after Svold, claiming that Olaf Tryggvason escaped; some held that he was rescued by one of Burislaf's ships and that he embarked on a long pilgrimage to the Holy Land to atone for his youthful Viking days. "But however this may have been," writes Snorri, "King Olaf Tryggvason never came back again to his kingdom of Norway."
King Olaf Tryggvason was not the first to unite all the districts of Norway, nor was he the first Norwegian ruler to espouse Christianity. His significance stems from the vibrant way he managed to combine both of these accomplishments, firmly turning Norway away from its isolated pagan past and focusing the nation's attention on becoming a settled member of the European Christian community.
PERSONAL INFORMATION
Name variations: Olav, Anlaf. Born in 968; drowned or disappeared in 1000; son of Trygvve Olaffson and Astrid; married: possibly four times, but it is uncertain whether any direct heirs survived him. Predecessor: Jarl Haakon. Successor: Jarl Eirik. Descendants: Olaf Haraldsson, King of Norway and patron saint.
CHRONOLOGY
968 Olaf Tryggvason born
971-86 Olaf Tryggvason in Russia
986-94 Engaged in Viking activities in Baltic, the Low Countries, and Britain
994 Converted to Christianity
995 Assumed power in Norway
1000 Defeated by alliance of Danish and Swedish kings and Norwegian jarl at Battle of Svold; drowned or disappeared. 2 3
Noted events in his life were:
• He was a King of Norway from 00 0994 to 999.
Olav married Thyra Haraldsdatter, daughter of Harald I Gormsson Blåtann of Denmark and Gyrid, in 999. (Thyra Haraldsdatter was born in 950 4 and died on 18 Sep 1000.)
Sources
--------------------------------------------------------------------------------
1 Tore Nygaard, Tore Nygaard's Genealogy (http://www.nygaard.home.se). Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 214f. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 64-66. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 93.
2 Encyclopædia Britannica Online, "Olaf I Tryggvason".
3 Gale Research (1994).
4 Royal Danish Embassy (http://www.denmarkemb.org/kngsquns.html).
--------------------
Navn: Olav Tryggvason
Regjeringstid: 995 - 1000
Født: ca. 963, Lalandsholmen i Frøylandsvatnet i Klepp og Time
Død: 1000, slaget ved Svolder
Foreldre: Trygve Olavsson og Astrid datter av Eirik Bjodaskalle
Ektefelle(r):
Geira, datter av Kong Burislav
Gyda, søster av kong Olav av Dublin
Tyra Haraldsdatter, søster av kong Svein av Danmark
Barn: ?
Olav Tryggvason (Óláfr Tryggvason) var konge i Norge 995-1000, og regnes som en av de sentrale og innflytelsesrike kongene. Han har i ettertiden fått en høy stjerne, både hos Snorre, og hos senere historikere. Han var sønn av Trygve Olavsson, småkonge i Viken (Østlandet). Olav var sentral i kristningen av Norge og bygget Norges eldste kirke på Moster i 995 og grunnla Trondheim i 997.
Ifølge historien ble Trondheim grunnlagt av Olav Tryggvason i år 997. I årene mellom 995 og 1000 kappskjøt kong Olav Trygvasson og unge Einar Tambarskjelve med bue. Det fant sted på Spangereid. Olav falt i slaget ved Svolder, som sannsynligvis var i nærheten av Øresund, i år 1000. En statue av Olav Tryggvason står på torget i Trondheim. Minnestein er satt opp ved Frøylandsvatnet.
Innhold [skjul]
1 Fødsel og tidlig liv
2 I Holmgard
3 I Viking
4 I tjeneste hos keiser Otto i Saksland
5 Geiras død
6 Gift med Gyda
7 Tilbake til Norge
8 Konge av Norge
9 Hovet på Lade
10 Trønderne kristnes
11 Trondheim blir grunnlagt
12 Olav sender Tangbrand til Island
13 Hålogaland blir kristnet
14 Se også
[rediger] Fødsel og tidlig liv
Det er noe uvisst når Olav ble født, men man antar at han ble født på en holme i Frøylandsvatnet på Jæren. Snorre skriver at han ble født like etter at hans far ble drept i 963, mens andre kilder hevder at han det skjedde en gang mellom 964 og 969. Hvis Olav var født i de seneste av disse årene setter dette tvil om Olavs hærkomst, som barnebarn av Harald Hårfagre, noe som legitimerte hans krav til kronen. Snorre Sturluson skriver at mor til Olav Tryggvason Astrid datter av Eirik Bjodaskalle, som var gift med kong Trygve Olavson, kom seg unna i hemmelighet da Trygve falt. Både fiender og uvenner var etter henne. Dessuten bar hun barnet til kong Trygve. Hun ble rodd ut på et vann og gjemte seg på en holme (Lalandsholmen i Frøylandsvatnet) til barnet ble født.
Astrid og Olav flyktet først til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Obrestad og var der over vinteren. Så fór de til Håkon Gamle i Svitjod. Etter to år hos Håkon Gamle ville Astrid dra med tre år gamle Olav til Gardarrike hvor Astrids bror Sigurd var i tjeneste hos kong Valdemar. Men på vei over Østersjøen ble de kapret av Estiske vikinger, og alle ombord ble enten drept eller tatt som treller. Der ble Olav skilt fra sin mor. En ester som het Klerkon, fikk både Olav, fosterfaren til Astrid Torolv Luseskjegg og hans sønn Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel trell, syntes ikke han gjorde nok nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann, Reas, kjøpte Olav. Han gav ei god kappe for ham, et slags reiseplagg. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var seks år i Estland i slik utlegd.
[rediger] I Holmgard
Olav i Tors hov
Seidmennene på Skratteskjær
Eriks menn entrer Ormen lange under Slaget ved Svolder (Illustration by Halfan Egedius)
Olav Tryggvason og Sigrid StorrådeSigurd Eiriksson, bror til Astrid kom til Estland på en sendeferd for kong Valdemar i Holmgard, da han skulle kreve inn skatt for kongen der i landet. Sigurd som var en svært ansett mann hos kongen kom som en mektig mann med stort følge og mye gods. På torget fikk han se en gutt som var svært vakker, han skjønte at han måtte være utlending og spurte ham om navn og ætt. Da fikk han vite at han het Olav, sønn av Tryggve Olavsson og Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle. Da fikk Sigurd kjøpt både Olav og Torgils av Reas og tok dem med seg til Holmgard.
Olav Tryggvason stod en dag på torget, det var en mengde mennesker der så fikk han øye på en han kjente igjen, ifølge Snorre;
«Da fikk han se Klerkon, som hadde drepte fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt ei lita øks i handa, og den satte han i hodet på Klerkon, så den stod langt inn i hjernen...»
Etter dette sprang han til sin frende Sigurd, som tok han med til dronning Allogia, for å søke tilflukt. En mobb hadde samlet seg for å ta gutten. Ikke før dronningen betalte blodpenger gav mobben seg. Kong Valdemar og dronning Allogia fikk da vite Olavs hærkomst som kongssønn, og de tok seg godt av ham. Olav var ni år da han kom til Gardarike, og han ble der ytterligere ni år. Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren han sendte for å verge landet. Han holdt en stor flokk hærmenn selv også, og lønte dem av det han fikk av kongen. Olav var rundhåndet mot sine menn, og derfor ble han vennesæl. Valdemar ble da redd for sin egen trone og gjorde seg til uvenn med Olav. Olav forlot da dronningen og Holmgard for å søke lykken andre steder, etterhvert til Norge.
[rediger] I Viking
Han seilte vestover, da kom han innom Bornholm. Der gjorde han landgang og herjet, folk i landet kom ned og holdt strid med ham, men Olav vant seier og et stort bytte. Olav seilte så syd, til Vendland. Kongen i Vendland het Burislav. Hans datter Geira styrte og hadde makten der hvor Olav kom i land. Diksin, en av kongsdatterens rådgivere kom Olav i møte og skjønte straks at dette var en mann som var av gjæv ætt og et vakkert åsyn. Diksin sa til dem at dronninga bad dem hjem til seg og bød sitt vennskap. Olav tok imot tilbudet, og drog til dronning Geira om vinteren. De to likte hverandre svært godt og Olav fridde til dronning Geira. Dermed fikk han styringen over dette riket sammen med henne. Han plyndret også både i Skåne og på Gotland.
[rediger] I tjeneste hos keiser Otto i Saksland
Keiser Otto I av det tysk-romerske rike hadde krevd at danskekongen Harald Blåtann skulle ta den rette tro, noe Harald nektet. Dermed drog Keiser Otto sammen en stor hær. Han fikk folk fra Saksland, Frankland og Frisland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans. Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Slaget stod ved Danevirke hvor Harald danekonge hadde sendt Håkon jarl sammen med den hæren av nordmenn som fulgte ham. Harald og Håkon jarl vant slaget, og mange av keiserens menn falt.
Otto seilte da rundt Danmark og jaget Snorre Sturlason ut på en øy i Færøyene hvor han til slutt lot seg kristne sammen med alle sine menn.
[rediger] Geiras død
Etter bare tre år i Vendland, ble Geira så syk at hun døde. Olav sørget så over å ha mistet henne at han ikke likte seg i Vendland mer. Han skaffet seg hærskip igjen, og dro på hærferd, først til Frisland og så til Saksland og Flandern. I fire år var han ute i Viking helt til han kom til Syllingene. Da Olav Tryggvason lå ved Syllingene fikk han høre om en dyktig kristen med profetisk nådegave. Olav oppsøkte profeten og spurte om han kunne forutsi hvordan det ville gå med ham. Eneboeren svarte med en hellig profeti:
«Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på det svaret mitt, så skal du ta dette til merke : Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk ; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen sju dager, og like etter skal du la deg døpe»
Det gikk som eneboeren hadde profetert, Da Olav vende tilbake, ble mennene hans overfalt av irske røvere. Olav ble selv såret, men etter 7 dager, ble han frisk. Etter dette ble Olav så nysgjerrig at vendte tilbake til den gamle, og ble da døpt av ham og lærte om Gud og kristendommen av ham.
[rediger] Gift med Gyda
Om høsten 988 seilte Olav fra Syllingene til England, hvor han nå fór med fred, for England var kristnet og han var også kristen. Der gikk det tingbud over landet og da tinget var satt, kom dronning Gyda dit. Hun var søster til Olav Kvåran som var konge i Dublin i Irland. Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England, som nå var død, og hun hadde riket etter ham. Hun ville se seg ut en ny mann ved tinget, og Olav stakk seg ut med sin størrelse og sitt vakre ytre. Hun spurte Olav hvem han var, og han kalte seg «Åle», et navn han hadde ofte brukt på reise. Gyda sa til ham at hun ville velge ham hvis han ville ha henne, til det svarte Olav «Jeg sier ikke nei til det». Slåsskjempen Alvine bød Olav Tryggvason til holmgang på grunn av dette giftemålet, Olav vant over Alvine og hans menn. Olav giftet seg med Gyda og ble i England og Irland.
[rediger] Tilbake til Norge
I år 995 gikk ryktet om en nordmann i vest med kongelig blod av Harald Hårfagres ætt. Tiden var moden for at Olav kunne reise til Norge og kreve kronen. Olav seilte øst over havet, og kom seilende inn til land ytterst på Moster. Det var det første stedet han gikk i land i i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Siden ble det bygd en kirke på samme sted.
Bøndene hadde allerede startet å gjøre opprør mot Håkon, som var på flukt. Olav så noen skip som kom seilende og trodde det var Håkon jarl, men det var Erlend, sønn til Håkon jarl, som kom med tre skip. Erlend fryktet at skipene som kom mot ham brage ufred mot ham, og han hoppet overbord og la på svøm. Olav tok styrvolen (styreåren) og kastet etter ham, og den traff Erlend i hodet så han døde.
Håkon jarl hørte at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønnen hans. Da søkte Håkon ly i en grav (hule) under en grisebinge sammen med trellen Kark. Da Olav traff bøndene, tok de ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å lete etter Håkon jarl. Da de kom til gården hvor Håkon og Kark gjemte seg ble begge urolig. Det endte med at Kark kjørte drepte Håkon jarl. Kark skar hodet av jarlen og løp sin vei. Dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham. Olav så på Karks svik mot sin herre som så alvorlig at det ikke kunne oppveie at han forærte ham Håkon Jarls hode. Etter dette var Olav konge over Norge.
[rediger] Konge av Norge
Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen. Han reiste så videre til områdene som før hadde vært under danskekongen, slik som Opplanda og Viken. Overfor sine nærmeste frender og rådgivere sa han at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø. Etterhvert lyste kong Olav for allmuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. Han startet kristningen i Viken. Kongen dro nå rundt og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt. Noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen drev han ut av landet.
Kong Olav dro vest til Agder, og hvor enn han kom og han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen, for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom. I Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt fire sønner. Den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola. Den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten i Hordaland. Stormennene diskuterte om hva som ville skje. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.
Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Der hadde de plukket ut de tre mest veltalende bøndene til å tale Olav imot. Den første fikk ikke sagt et ord, da han ble rammet av hoste. Den andre ble plutselig stum og den siste ble så hes at ingen hørte ham, dermed ble det ingen motstand mot Olav. Da ble alle på tinget døpt før de dro sin vei.
Ved Gulating var stormennene samlet, og de ville ikke la seg tvinge til dåp hvis ikke de fikk noe igjen for det. Kong Olav spurte stormennene hva de ville kreve av ham for å få et best mulig forlik. De ville at Olav skulle gifte bort Astrid, søsteren sin til Erling Skjalgsson, noe Olav gikk med på fordi han viste Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar. Men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette.
Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn men Erling ville ikke ha noe høyere enn tittelen Herse mot at han blir den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine.
Olav lyste ut firefylkersting nord på Dragseid på Stad, og dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. De så hæren til Olav, som nå også bestod av mennene fra Hordaland og Rogaland. Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet dét fylket.
[rediger] Hovet på Lade
Olav seilte inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der, men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjort fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da han fikk vite det, dro han heller sydover igjen.
Fra hovet på Lade hadde Olav tatt vekk en gull-ring som han sendte til Dronning Sigrid i Svitjod, hun som ble kalt Storråd, for å fri til henne. Dronning Sigrid fant ut at ringen var falsk og at den var fylt med kobber inni, dette gjorde henne vred og hun lurte på hva Olav mente med dette. Da de møttes for å avtale giftemålet, krevde Olav at hun skulle la seg døpe. Dronningen nektet å gi opp sin tro, men sa at hun kunne leve med at de hadde forskjellig tro. Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått «Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund» og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa. Da svarte Sigrid «Dette kunne vel bli din bane». Kongen drog da nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde.
[rediger] Trønderne kristnes
Kong Olav dro med sin hær om sommeren, til Trondheimen og styrte først inn til Nidaros. Så lot han det gå tingbud over hele fjorden og lyste ting på Frosta. Da kongen kom til tinget hadde mange bønder møtt opp, sterkt bevæpnet. De begynte å rope og sa han skulle tie stille, ellers ville de gå på ham og jage ham bort slik som de hadde gjort med Håkon Adelstensfostre. Olav forstod at bøndene hadde en større hær og gikk da med på forlik om at han skulle bli med dem til det største blotsstedet og se hvordan de dyrket sin tro. Skjegge, som ble kalt Jernskjegge, var bøndenes leder og det var han som talte mot kongen og fikk bøndene til å reise seg mot kristendommen. Da tiden var kommet for blotet, reiste kong Olav til Mære.Der gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene.
Inne i hovet var det en statue av guden Tor som var prydet med gull og sølv. Olav tok opp en gullslått piggstav med øks på som Tor hadde i hendene, og slo istykker statuen og veltet de andre gudebildene. Utenfor drepte kongsmennene Jernskjegge. Med Jernskjegge død var det ingen som kunne lede bøndene, og da ble alle der døpt og trønderne tok kristendommen.
[rediger] Trondheim blir grunnlagt
I 997 dro Kong Olav med hæren ut til Nidaros. Der lot han bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok. Om høsten lot han føre dit alt det han trengte av kost og annet til vinteren. Han hadde samlet mange folk rundt seg, og både hoffet og hirden var der.
For å komme til forlik med Jernskjegge sine frender, ble det avtalt at kongen skulle gifte seg med Gudrun, hans datter. Men på bryllupsnatten dro hun frem en kniv og ville drepe ham. Olav oppdaget dette og fikk henne sendt vekk.
Samme høst lot kong Olav bygge et stort langskip på øra ved Nidelv. Det var en snekke, som hadde tretti rom, det var høyt i stavnene. Dette skipet kalte kongen Tranen.
[rediger] Olav sender Tangbrand til Island
Hos kong Olav Tryggvason var det en saksisk prest som het Tangbrand. Tangbrand var en villstyring og slåsskjempe, men i følge sagaene ellers en vellært klerk og en kjekk kar. Kongen ville ikke ha han hos seg og sendte ham ut til Island for å kristne landet. Tangbrand prekte kristendom på Island. Noen høvdinger lot seg døpe på hans ord, men det var mange flere som talte mot ham. Tangbrand var to år på Island, og drepte tre menn før han drog bort.
Da Tangbrand kom tilbake fra Island fortalte han til kong Olav at det ikke hadde gått så godt på Island, og at islendingene ikke ville la seg kristne, men heller lagde nidviser om Tangbrand og ønsket ham død. Kongen ble så vill og vred at han samlet alle islendingene som var i byen, og så sa han de skulle bli drept alle sammen. Han ble overtalt til å la dem leve og la dem døpe.
[rediger] Hålogaland blir kristnet
Våren 998 lot kong Olav sette i stand skipene og rustet opp hæren sin. Selv reiste han i Tranen, for å kristne Hålogaland. Langs hele kysten, hvor enn han kom i land, holdt han ting, og der bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen hadde makt og menn nok til å sette seg opp mot kongen. Kong Olav tok inn hos Hårek på Tjøtta, og da ble Hårek og alle folkene hans døpt. Hårek gav kongen store gaver, og da de skiltes var han blitt kongens mann og han hadde fått veitsler av kongen og lendmanns rett.
Raud den ramme og Tore Hjort var to hedenske høvdinger som tok til våpen da de hørte at kongen kom nordover. De fikk samlet mange menn og utrustet skip. Raud hadde en stor drake med forgylt hode på skipet, som hadde tretti rom og var stort i forhold til romtallet. Tore Hjort hadde også et stort skip. Det ble et stort slag der de to flåtene møttes, og snart ble det mannefall, men mest hos håløygene og skipene deres ble ryddet. Tore Hjort sprang i land, og ble drept av kongens spyd, mens Raud lot skipet seile vekk.
Raud den ramme flyktet til sin gård på Godøy i Saltfjorden. Kongen og hans menn overrasket Raud som lå og sov, da de kom. Olav ville være mild mot ham hvis han ville la seg døpe, men Raud spottet heller Gud på det styggeste. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som fantes. Han stakk en pinne i munnen på Raud, og tvang en orm ned halsen på ham, denne spiste seg ut siden på Raud. Den draken som Raud hadde eid, tok kong Olav og styrte selv, for det var et mye større og finere skip enn Tranen. Framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale. Begge nakkene og hele stavnen var belagt med gull. Dette skipet kalte kongen Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, og det var det fineste skipet i hele Norge.
[rediger] Se også
Olav Tryggvassons saga
Commons: Olaf_I_of_Norway – bilder, video eller lyd
Wikikilden: Olav Tryggvasons saga – originaltekst
--------------------
http://en.wikipedia.org/wiki/Olaf_Trygvasson
http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Tryggvason
--------------------
http://www.snl.no/.nbl_biografi/Olav_1_Tryggvason/utdypning
http://en.wikipedia.org/wiki/Olaf_Trygvasson
http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Tryggvason
------
Olaf Tryggvason (Old Norse: Óláfr Tryggvason, Norwegian: Olav Tryggvason), (960s – September 9? 1000), was King of Norway from 995 to 1000. He was the son of Tryggve Olafsson, king of Viken, (Vingulmark and Ranrike), and the great-grandson of Harald Fairhair, first King of Norway.
------
Olav Tryggvason (Óláfr Tryggvason) var konge i Norge 995-1000, og regnes som en av de sentrale og innflytelsesrike kongene. Han har i ettertiden fått en høy stjerne, både hos Snorre, og hos senere historikere. Han var sønn av Trygve Olavsson, småkonge i Viken (Østlandet). Olav var sentral i kristningen av Norge og bygget Norges eldste kirke på Moster i 995 og grunnla Trondheim i 997.
Ifølge historien ble Trondheim grunnlagt av Olav Tryggvason i år 997. I årene mellom 995 og 1000 kappskjøt kong Olav Trygvasson og unge Einar Tambarskjelve med bue. Det fant sted på Spangereid. Olav falt i slaget ved Svolder, som sannsynligvis var i nærheten av Øresund, i år 1000. En statue av Olav Tryggvason står på torget i Trondheim. Minnestein er satt opp ved Frøylandsvatnet.
Fødsel og tidlig liv
Det er noe uvisst når Olav ble født, men man antar at han ble født på en holme i Frøylandsvatnet på Jæren. Snorre skriver at han ble født like etter at hans far ble drept i 963, mens andre kilder hevder at han det skjedde en gang mellom 964 og 969. Hvis Olav var født i de seneste av disse årene setter dette tvil om Olavs hærkomst, som barnebarn av Harald Hårfagre, noe som legitimerte hans krav til kronen. Snorre Sturluson skriver at mor til Olav Tryggvason Astrid datter av Eirik Bjodaskalle, som var gift med kong Trygve Olavson, kom seg unna i hemmelighet da Trygve falt. Både fiender og uvenner var etter henne. Dessuten bar hun barnet til kong Trygve. Hun ble rodd ut på et vann og gjemte seg på en holme (Lalandsholmen i Frøylandsvatnet) til barnet ble født.
Astrid og Olav flyktet først til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Obrestad og var der over vinteren. Så fór de til Håkon Gamle i Svitjod. Etter to år hos Håkon Gamle ville Astrid dra med tre år gamle Olav til Gardarrike hvor Astrids bror Sigurd var i tjeneste hos kong Valdemar. Men på vei over Østersjøen ble de kapret av Estiske vikinger, og alle ombord ble enten drept eller tatt som treller. Der ble Olav skilt fra sin mor. En ester som het Klerkon, fikk både Olav, fosterfaren til Astrid Torolv Luseskjegg og hans sønn Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel trell, syntes ikke han gjorde nok nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann, Reas, kjøpte Olav. Han gav ei god kappe for ham, et slags reiseplagg. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var seks år i Estland i slik utlegd.
Sigurd Eiriksson, bror til Astrid kom til Estland på en sendeferd for kong Valdemar i Holmgard, da han skulle kreve inn skatt for kongen der i landet. Sigurd som var en svært ansett mann hos kongen kom som en mektig mann med stort følge og mye gods. På torget fikk han se en gutt som var svært vakker, han skjønte at han måtte være utlending og spurte ham om navn og ætt. Da fikk han vite at han het Olav, sønn av Tryggve Olavsson og Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle. Da fikk Sigurd kjøpt både Olav og Torgils av Reas og tok dem med seg til Holmgard.
Olav Tryggvason stod en dag på torget, det var en mengde mennesker der så fikk han øye på en han kjente igjen, ifølge Snorre;
«Da fikk han se Klerkon, som hadde drepte fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt ei lita øks i handa, og den satte han i hodet på Klerkon, så den stod langt inn i hjernen...»
Etter dette sprang han til sin frende Sigurd, som tok han med til dronning Allogia, for å søke tilflukt. En mobb hadde samlet seg for å ta gutten. Ikke før dronningen betalte blodpenger gav mobben seg. Kong Valdemar og dronning Allogia fikk da vite Olavs hærkomst som kongssønn, og de tok seg godt av ham. Olav var ni år da han kom til Gardarike, og han ble der ytterligere ni år. Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren han sendte for å verge landet. Han holdt en stor flokk hærmenn selv også, og lønte dem av det han fikk av kongen. Olav var rundhåndet mot sine menn, og derfor ble han vennesæl. Valdemar ble da redd for sin egen trone og gjorde seg til uvenn med Olav. Olav forlot da dronningen og Holmgard for å søke lykken andre steder, etterhvert til Norge.
I Viking
Han seilte vestover, da kom han innom Bornholm. Der gjorde han landgang og herjet, folk i landet kom ned og holdt strid med ham, men Olav vant seier og et stort bytte. Olav seilte så syd, til Vendland. Kongen i Vendland het Burislav. Hans datter Geira styrte og hadde makten der hvor Olav kom i land. Diksin, en av kongsdatterens rådgivere kom Olav i møte og skjønte straks at dette var en mann som var av gjæv ætt og et vakkert åsyn. Diksin sa til dem at dronninga bad dem hjem til seg og bød sitt vennskap. Olav tok imot tilbudet, og drog til dronning Geira om vinteren. De to likte hverandre svært godt og Olav fridde til dronning Geira. Dermed fikk han styringen over dette riket sammen med henne. Han plyndret også både i Skåne og på Gotland.
I tjeneste hos keiser Otto i Saksland
Keiser Otto I av det tysk-romerske rike hadde krevd at danskekongen Harald Blåtann skulle ta den rette tro, noe Harald nektet. Dermed drog Keiser Otto sammen en stor hær. Han fikk folk fra Saksland, Frankland og Frisland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans. Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Slaget stod ved Danevirke hvor Harald danekonge hadde sendt Håkon jarl sammen med den hæren av nordmenn som fulgte ham. Harald og Håkon jarl vant slaget, og mange av keiserens menn falt.
Otto seilte da rundt Danmark og jaget Snorre Sturlason ut på en øy i Færøyene hvor han til slutt lot seg kristne sammen med alle sine menn.
Geiras død
Etter bare tre år i Vendland, ble Geira så syk at hun døde. Olav sørget så over å ha mistet henne at han ikke likte seg i Vendland mer. Han skaffet seg hærskip igjen, og dro på hærferd, først til Frisland og så til Saksland og Flandern. I fire år var han ute i Viking helt til han kom til Syllingene. Da Olav Tryggvason lå ved Syllingene fikk han høre om en dyktig kristen med profetisk nådegave. Olav oppsøkte profeten og spurte om han kunne forutsi hvordan det ville gå med ham. Eneboeren svarte med en hellig profeti:
«Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på det svaret mitt, så skal du ta dette til merke : Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk ; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen sju dager, og like etter skal du la deg døpe»
Det gikk som eneboeren hadde profetert, Da Olav vende tilbake, ble mennene hans overfalt av irske røvere. Olav ble selv såret, men etter 7 dager, ble han frisk. Etter dette ble Olav så nysgjerrig at vendte tilbake til den gamle, og ble da døpt av ham og lærte om Gud og kristendommen av ham.
Gift med Gyda
Om høsten 988 seilte Olav fra Syllingene til England, hvor han nå fór med fred, for England var kristnet og han var også kristen. Der gikk det tingbud over landet og da tinget var satt, kom dronning Gyda dit. Hun var søster til Olav Kvåran som var konge i Dublin i Irland. Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England, som nå var død, og hun hadde riket etter ham. Hun ville se seg ut en ny mann ved tinget, og Olav stakk seg ut med sin størrelse og sitt vakre ytre. Hun spurte Olav hvem han var, og han kalte seg «Åle», et navn han hadde ofte brukt på reise. Gyda sa til ham at hun ville velge ham hvis han ville ha henne, til det svarte Olav «Jeg sier ikke nei til det». Slåsskjempen Alvine bød Olav Tryggvason til holmgang på grunn av dette giftemålet, Olav vant over Alvine og hans menn. Olav giftet seg med Gyda og ble i England og Irland.
Tilbake til Norge
I år 995 gikk ryktet om en nordmann i vest, med kongelig blod av Harald Hårfagres ætt. Tiden var moden for at Olav kunne reise til Norge og kreve kronen. Da Olav seilte øst over havet, og kom seilende til ytterst på Moster. Det var det første stedet han gikk i land i i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Siden ble det bygd en kirke på samme sted.
Bøndene hadde allerede startet å gjøre opprør mot Håkon, som var på flukt. Olav så noen skip som kom seilende og trodde det var Håkon jarl, men det var Erlend, sønn til Håkon jarl som kom med tre skip. Erlend fryktet at det var ufred på ferde, og la på svøm, men Olav tok styrvolen og kastet etter ham og hogget kom i hodet på Erlend, så det sprakk.
Håkon jarl hørte at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønnen hans. Da søkte Håkon ly i en grav under en grisebinge sammen med trellen Kark. Da Olav traff bøndene, tok de ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å lete etter Håkon jarl. Da de kom til gården hvor Håkon og Kark gjemte seg ble begge urolig. Det endte med at Kark kjørte kniven gjennom Håkon jarl som døde. Etterpå skar Kark hodet av jarlen og løp sin vei. Dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham. Etter alt dette var Olav konge over Norge.
Konge av Norge
Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen. Han reiste så videre til områdene som før hadde vært under danskekongen, slik som Opplanda og Viken. Overfor sine nærmeste frender og rådgivere sa han at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø. Etterhvert lyste kong Olav for allmuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. Han startet kristningen i Viken. Kongen dro nå rundt og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt. Noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen drev han ut av landet.
Kong Olav dro vest til Agder, og hvor enn han kom og han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen, for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom. I Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt fire sønner. Den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola. Den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten i Hordaland. Stormennene diskuterte om hva som ville skje. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.
Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Der hadde de plukket ut de tre mest veltalende bøndene til å tale Olav imot. Den første fikk ikke sagt et ord, da han ble rammet av hoste. Den andre ble plutselig stum og den siste ble så hes at ingen hørte ham, dermed ble det ingen motstand mot Olav. Da ble alle på tinget døpt før de dro sin vei.
Ved Gulating var stormennene samlet, og de ville ikke la seg tvinge til dåp hvis ikke de fikk noe igjen for det. Kong Olav spurte stormennene hva de ville kreve av ham for å få et best mulig forlik. De ville at Olav skulle gifte bort Astrid, søsteren sin til Erling Skjalgsson, noe Olav gikk med på fordi han viste Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar. Men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette.
Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn men Erling ville ikke ha noe høyere enn tittelen Herse mot at han blir den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine.
Olav lyste ut firefylkersting nord på Dragseid på Stad, og dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. De så hæren til Olav, som nå også bestod av mennene fra Hordaland og Rogaland. Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet dét fylket.
Hovet på Lade
Olav seilte inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der, men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjort fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da han fikk vite det, dro han heller sydover igjen.
Fra hovet på Lade hadde Olav tatt vekk en gull-ring som han sendte til Dronning Sigrid i Svitjod, hun som ble kalt Storråd, for å fri til henne. Dronning Sigrid fant ut at ringen var falsk og at den var fylt med kobber inni, dette gjorde henne vred og hun lurte på hva Olav mente med dette. Da de møttes for å avtale giftemålet, krevde Olav at hun skulle la seg døpe. Dronningen nektet å gi opp sin tro, men sa at hun kunne leve med at de hadde forskjellig tro. Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått «Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund» og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa. Da svarte Sigrid «Dette kunne vel bli din bane». Kongen drog da nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde.
Trønderne kristnes
Kong Olav dro med sin hær om sommeren, til Trondheimen og styrte først inn til Nidaros. Så lot han det gå tingbud over hele fjorden og lyste ting på Frosta. Da kongen kom til tinget hadde mange bønder møtt opp, sterkt bevæpnet. De begynte å rope og sa han skulle tie stille, ellers ville de gå på ham og jage ham bort slik som de hadde gjort med Håkon Adelstensfostre. Olav forstod at bøndene hadde en større hær og gikk da med på forlik om at han skulle bli med dem til det største blotsstedet og se hvordan de dyrket sin tro. Skjegge, som ble kalt Jernskjegge, var bøndenes leder og det var han som talte mot kongen og fikk bøndene til å reise seg mot kristendommen. Da tiden var kommet for blotet, reiste kong Olav til Mære.Der gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene.
Inne i hovet var det en statue av guden Tor som var prydet med gull og sølv. Olav tok opp en gullslått piggstav med øks på som Tor hadde i hendene, og slo istykker statuen og veltet de andre gudebildene. Utenfor drepte kongsmennene Jernskjegge. Med Jernskjegge død var det ingen som kunne lede bøndene, og da ble alle der døpt og trønderne tok kristendommen.
Trondheim blir grunnlagt
I 997 dro Kong Olav med hæren ut til Nidaros. Der lot han bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok. Om høsten lot han føre dit alt det han trengte av kost og annet til vinteren. Han hadde samlet mange folk rundt seg, og både hoffet og hirden var der.
For å komme til forlik med Jernskjegge sine frender, ble det avtalt at kongen skulle gifte seg med Gudrun, hans datter. Men på bryllupsnatten dro hun frem en kniv og ville drepe ham. Olav oppdaget dette og fikk henne sendt vekk.
Samme høst lot kong Olav bygge et stort langskip på øra ved Nidelv. Det var en snekke, som hadde tretti rom, det var høyt i stavnene. Dette skipet kalte kongen Tranen.
Olav sender Tangbrand til Island
Hos kong Olav Tryggvason var det en saksisk prest som het Tangbrand. Tangbrand var en villstyring og slåsskjempe, men i følge sagaene ellers en vellært klerk og en kjekk kar. Kongen ville ikke ha han hos seg og sendte ham ut til Island for å kristne landet. Tangbrand prekte kristendom på Island. Noen høvdinger lot seg døpe på hans ord, men det var mange flere som talte mot ham. Tangbrand var to år på Island, og drepte tre menn før han drog bort.
Da Tangbrand kom tilbake fra Island fortalte han til kong Olav at det ikke hadde gått så godt på Island, og at islendingene ikke ville la seg kristne, men heller lagde nidviser om Tangbrand og ønsket ham død. Kongen ble så vill og vred at han samlet alle islendingene som var i byen, og så sa han de skulle bli drept alle sammen. Han ble overtalt til å la dem leve og la dem døpe.
Hålogaland blir kristnet
Våren 998 lot kong Olav sette i stand skipene og rustet opp hæren sin. Selv reiste han i Tranen, for å kristne Hålogaland. Langs hele kysten, hvor enn han kom i land, holdt han ting, og der bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen hadde makt og menn nok til å sette seg opp mot kongen. Kong Olav tok inn hos Hårek på Tjøtta, og da ble Hårek og alle folkene hans døpt. Hårek gav kongen store gaver, og da de skiltes var han blitt kongens mann og han hadde fått veitsler av kongen og lendmanns rett.
Raud den ramme og Tore Hjort var to hedenske høvdinger som tok til våpen da de hørte at kongen kom nordover. De fikk samlet mange menn og utrustet skip. Raud hadde en stor drake med forgylt hode på skipet, som hadde tretti rom og var stort i forhold til romtallet. Tore Hjort hadde også et stort skip. Det ble et stort slag der de to flåtene møttes, og snart ble det mannefall, men mest hos håløygene og skipene deres ble ryddet. Tore Hjort sprang i land, og ble drept av kongens spyd, mens Raud lot skipet seile vekk.
Raud den ramme flyktet til sin gård på Godøy i Saltfjorden. Kongen og hans menn overrasket Raud som lå og sov, da de kom. Olav ville være mild mot ham hvis han ville la seg døpe, men Raud spottet heller Gud på det styggeste. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som fantes. Han stakk en pinne i munnen på Raud, og tvang en orm ned halsen på ham, denne spiste seg ut siden på Raud. Den draken som Raud hadde eid, tok kong Olav og styrte selv, for det var et mye større og finere skip enn Tranen. Framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale. Begge nakkene og hele stavnen var belagt med gull. Dette skipet kalte kongen Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, og det var det fineste skipet i hele Norge.
--------------------
Acceded: 994
--------------------
Olav Tryggvason (968-1000)
Faste holdepunkter er mangelvare i Olav Tryggvasons korte liv og hektiske karriere. Et diskutert punkt er om han virkelig nedstammet fra Ynglingeætta og Harald Hårfagre. Men dette var Olavs trumfkort da han vendte tilbake til Norge for å knekke kristendommens motstandere og hevde retten til landets krone.
Sagaer og sagn forteller at Olav ble født på en holme i Randsfjorden. Da var faren Trygve (som altså angivelig var Harald Hårfagres sønnesønn) allerede drept i en småkongefeide. Og slik skulle også livet arte seg for Olav: Slag i slag, fra slag til slag.
Barndom og oppvekst tilbrakte Olav i øst, i Gardarike. Herifra kom han tidlig ut i praktisk gjerning, i vikingetokter i områdene rundt Østersjøen. Siden ble aksjonsradiusen utvidet sør- og vestover. Fra England finnes det forholdsvis sikkert prov for hans nærvær i året 991, og for nok et tokt dit tre år seinere.
Våren 995 ble Olav vunnet for kristendommen, og hans livsplan var fra nå av å
bekjempe hedningene og å erobre Norges krone. Dette brakte ham omsider til
maktsenteret Trøndelag, der folket etter hvert hadde mistet tålmodigheten med Håkon Jarl og hans hersende styrestil. Olav ble mottatt som en befrier, og han ble så tatt til konge på Øreting.
Så grunnla han det som skulle bli byen Trondheim, sannsynligvis i år 997, og bygde seg en kongsgård på Nidarnes. Dette ble i årene som fulgte hovedsetet hans, mens han etter hvert - mer eller mindre, som den første etter Harald Hårfagre - fikk samlet kontroll over hele Norge.
Men dette var ingen idyllisk periode i norgeshistoria, og Olav Tryggvason møtte sin bane ved Svolder i år 1000. Noen endelig seier for kristendommen hadde han ikke vunnet.
Men Trondheim hadde han grunnlagt, og det står fast.
--------------------
http://sv.wikipedia.org/wiki/Olav_Tryggvasson
--------------------
Olav Trygvason, født ca 960, var oldebarn av Harald Hårfagre. Han regjerte fra 995 til han falt i slaget ved Svolder i år 1000. Kilde “Braathens Safes kongerekke”
-
“En så fager mann har jeg aldri før sett, hverken av åsyn eller på annen måte. Han har vakre, kvikke øyne; han er stor av vekst, og kroppen hans er så fullkomment skapt at enhver mann som ellers regnes for å ta seg bra ut, må ønske at han liknet ham.”
Olav Tryggvason (968–1000)
Snorre sier at "kong Olav var den beste i alle slags idretter av alle de menn det går frasagn om i Norge." Han kastet spyd med begge hender og kunne svømme i fulle hærklær. Han kunne til og med gå på årene utenbords mens mennene hans rodde.
Snorre forteller videre at Olav Tryggvason tidlig ble tatt hånd om av en morbror. Han oppholdt seg både i Estland og i Russland før ferden gikk til Flandern og England. I England ble han omvendt til kristendommen og møtte Håkon Jarl, som fikk ham til å reise til Norge.
Han vendte tilbake til Norge, og i Trøndelag ble han valgt til konge i 995, 30 år gammel. På sine erobringsferder langs kysten rundt Vika (Oslofjorden) forsøkte han å omvende sine nye undersåtter til kristendommen
Da han ville vinne makten i hele landet, møtte han motstand både fra danskekongen og svenskekongen, og dessuten fra ladejarlene. I denne kampen falt han i slaget ved Svolder, bare fem år etter at han var kommet til Norge.
King Tryggvason
Olaf Tryggvason successfully raided England in 991 and 994. By the year 1000, when The Long Serpent was completed, he had made peace with England's Aethelred "the Unready," then converted to Christianity and became King of Norway.
The dragon boat called The Long Serpent was reportedly 110 feet long, not counting the soaring curved prow and stern. Sturlasson's description claims that eight men sat at each oar. With 34 pairs of oars
|
Ca 963 -